Trollstigen var et av de første kryssene jeg satte på kartet da jeg begynte å planlegge turen. Etter tre uker på sykkelen stod jeg endelig i bunnen og kikket oppover. Flott utsikt og god underholdning med trafikkork i annenhver sving gjorde det nesten overraskende lett å sykle opp til toppen på 850 moh. 

Det har vært et par spørsmål om hvor langt jeg egentlig har kommet med turen min, og som de fleste sikkert har forstått har syklingen gått mye bedre enn bloggingen. Søndag kveld for en uke siden ankom jeg stolt Lindesnes Fyr, i god form, på en sliten sykkel. Min siste ferieuke har jeg tilbragt med familie og venner hjemme i Arendal. Bildene fra resten av turen vil jeg legge til de neste dagene.

Fra Molde tok jeg bussen gjennom den undersjøiske tunellen og hoppet av på andre siden. Det var med stor iver jeg syklet i kveldsola innover mot Åndalsnes. Ikke fordi jeg gledet meg til selve Åndalsnes, som er et ganske trivelig sted, men fordi jeg hele turen har gledet meg til (og fryktet) veien videre sydover. Jeg slo leir sent på kvelden på Trollstigen Camping.

Molde stod egentlig ikke på planen, men da jeg fikk tilbud om skyss ut, slo jeg til, og fikk meg en fin bysleng på lørdags formiddag. Det var ingen roser å se, men fryktelig mange folk i blå trøyer. Sykkelen fikk nye bremseklosser igjen og litt ekstra kjedeolje. Det er jo mye bakker i vente..

De neste dagene jobbet jeg meg gjennom Trøndelag og inn i Møre og Romsdal. I Namsos sendte jeg hjem en Norgespakke med alt jeg ikke trenger mer, og noen ting jeg ikke har brukt i det hele tatt. Litt lettere syklet jeg via Fosen for å unngå all trafikken rundt Trondheim, og var fornøyd da jeg passerte grensen mellom Nord- og Sør-Trøndelag. Ikke like fornøyd da jeg en time senere syklet inn i Nord-Trøndelag igjen.